Jeg har holdt igjen i hele dag, prøvd å holde huet her i fra, men ensomheten traff meg nå i stad. Og nå er det som om allting raser ned, jeg skjelver sånn og huet få’kke fred, nei stillheten er altfor høy for det. Jeg prøver holde tilbake, men det gå’kke an, denne demninga tar ikke så mye vann, nei når alt går i gulvet og tårene presser seg på, ja da virker orda så tomme og små, ja for det her ekke lett å forstå, når bakken den revner og himmel’n blir grå, da går øya og. Og tankene flyr til noe du tenke på, til en av de tinga som bare du så, når bakken revner og himmel’n blir grå, da går øya og.
Jeg har ikke sovet noe i natt, senga den er altfor vond og bratt, og jeg velter ut i ditt og datt. Jeg tenker mest på tida jeg har tatt forgitt, den sprenger inni huet som noe dynamitt, det er vel ikke rart da at det raser litt. Jeg prøver å holde tilbake, men det gå’kke an, denne demninga tar ikke så mye vann, nei når alt går i gulvet og tårene presser seg på, ja da virker orda så tomme og små, ja for det her ekke lett å forstå, når bakken den revner og himmel’n blir grå, da går øya og. Og tankene flyr til noe du tenkte på, til en av de tinga som bare du så, når bakken den revner og himmel’n blir grå, da går øya og.